Hva er systemteori, og hvordan kan du bruke det i lederrollen

Hva er systemteori og systemtenking?

Systemteori er et tverrfaglig kunnskapsfelt forbundet med både fysikk, kjemi, biologi, geografi, filosofi, psykologi, sosiologi, sosialantropologi, økonomi, statsvitenskap og teknologi.

Systemteori består av et felles sett begreper og metaforer som er egnet til å forstå mange ulike prosesser i ulike deler av virkeligheten.

Systemtenkningen oppstod som en reaksjon til den mekanistiske og reduksjonistiske vitenskaps- og virkelighetsforståelsen som dominerte i flere hundre år frem til starten av 1900-tallet. 

Et mekanisk Descartiansk perspektiv går ut på å forstå komplekse fenomener ved å bryte dem ned til sine grunnleggende komponenter eller bestanddeler. Dette vil for eksempel si å forstå levende biologiske systemer ved å studere hvilke molekyler og atomer de er bygget opp av.

Et systemisk perspektiv går ut på at helheten utgjør noe mer enn de individuelle delene, og hvordan hver komponent sin funksjon henger sammen med relasjonene til de andre delene av systemet. Det forklarer også hvordan komponentens rolle påvirkes av hvordan de er innvevde i systemets totale dynamikk. Nye begreper som økologi og nettverk oppstod. 

Systemtenking kan brukes til å analysere systemer på ulikt abstraksjonsnivå, med ulike kvalitative egenskaper og med en ulik grad av kompleksitet. På mikronivå kan systemforståelse forklare samspillet mellom atomer eller molekyler, mens på makronivå kan systemforståelse beskrive hvordan jordens ulike geologiske og atmosfæriske systemer påvirker klimaet. Systemtenkning kan brukes til å beskrive både teknologiske og sosiale systemer, og samspillet mellom menneskelige systemer og teknologiske systemer.

Det helhetlige og systemiske perspektivet utviklet seg separat innenfor tre ulike

fagområder: fysikk, biologi og psykologi. Et viktig systemisk begrep er «fremtredende» egenskaper – det vil si nye kvaliteter som oppstår når komponenter går

sammen og danner systemer. Systemet får nye egenskaper som ikke finnes hos

de individuelle delene. 

I fysikken utvidet man systemisk helhetsforståelse gjennom studier av energifelt – for eksempel elektromagnetiske felt og gravitasjonsfelt, hvor hver partikkel eller objekt påvirkes av det omkringliggende feltet. I fysikken oppdaget man også at det er andre

lover som styrer på subatomisk nivå enn når man studerer atomer med klassisk Newtonsk perspektiv.

I kvantefysikken oppdaget man hvordan energibølger kan materialisere seg som partikler avhengig av om de befinner seg innenfor et system hvor de observeres og måles, og man formulerte lover som forklarer hvordan vi leverer i et probabilistisk og ikke objektivt univers. 

I biologien utviklet man ny forståelse av hvordan levende liv utvikler seg i økosystemer og habitater, hvor hver enkelt organisme er i samspill med omgivelsene og vokser innenfor rammene som konteksten tilbyr. Begreper som utveksling og åpning og lukking av grenser ga ny innsikt i samspillet mellom økosystemer og innad i økosystemer.

I psykologien bidro Gestaltpsykologien til å vise hvordan persepsjon og bevissthet påvirkes av helhetlige prinsipper som går ut over hvordan hver enkelt komponent

oppleves og fortolkes. 

Fra 1940-50 tallet utviklet systemtenkningen seg til å bli et uavhengig og tverrfaglig konseptuelt og vitenskapelig tankesett. Dette ble forsterket av kybernetikken som studerte hvordan selvregulering og feedbacksløyfer påvirker systemers funksjonsnivå, også med fokus på styring av nevrologiske, psykologiske og sosiale prosesser. Sentrale begreper var selvregulering, sirkulær logikk, balanserende og selvforsterkende feedbacksløyfer.